Jeg gikk egentlig ikke på St. Olaf College; jeg var student ved Carleton. Mitt siste år der bestemte jeg meg for å søke et Fulbright-stipend for å studere i Norge. Jeg liker å studere språk, og etter at jeg fikk Fulbright-stipendet, tenkte jeg at jeg skulle prøve å lære meg litt norsk før jeg reiste til Trondheim. Derfor kom jeg til St. Olaf en eller to ganger i uken for å gå på norskkurset til Nancy Aarsvold.Før jeg flyttet til Trondheim, gikk jeg på sommerskolen i Oslo for å lære mer norsk. Det var veldig morsomt å bo på studenthjemmet i Oslo. Jeg lærte mye mer norsk og litt folkedans og sang. Jeg synes at det beste stedet i Norge er Frognerparken, hvor man kan se skulpturene til Gustav Vigeland. Skulpturene er magiske, synes jeg; de viser vanlige folk som gjør vanlige ting, men formene og følelsene som blir vist er helt spesielle.
I Trondheim bodde jeg på en studentby på utkanten av byen. Det var rolig, men det var vanskelig også, fordi jeg måtte ta bussen hver dag. Jeg jobbet ved Trondhjem biologiske stasjon, som var en del av universitetet (NTNU) og lå fint til ute ved fjorden. Jeg gjorde forskning i marinbiologi - jeg kan egentlig ikke forklare det selv på engelsk, men det hadde noe å gjøre med plankton. Når jeg sier at jeg studerte marinbiologi i Norge, tror alle at det må ha vært noe interessant med fjordene eller hvalene eller noe sånn, men det var bare plankton i et laboratorium uten vindu. Forskerne ved stasjonen var veldig vennlige, og jeg hadde det hyggelig der.
Det var ensomt av og til, å bo i et fremmed land, men jeg ble medlem i et kor i Trondhjem. Det var ikke verdens beste kor, men studentene i koret var kjempevennlige, og vi hadde det veldig koselig hver uke med kaffe og kaker og sang. Det har vært nesten 8 år siden jeg dro fra Norge, men jeg har fortsatt kontakt med noen av venninnene fra koret. Den beste måten å bli kjent med folk i fremmede steder, er å bli med i et kor.
Det var egentlig litt vanskelig å øve på å snakke norsk da jeg bodde i Norge. Nesten alle som jeg møtte, snakket engelsk helt perfekt. Men jeg hadde noen venner som nektet å snakke engelsk med meg, og det var nyttig. Norsken min ble bedre og bedre, og etter ett år var det lett for meg å snakke norsk med venner. Men selv om jeg snakket ganske bra norsk, svarte folk på meg på engelsk når jeg var i butikker og sånn.
Etter at jeg hadde bodd i Norge, så bodde jeg to år i Japan. Jeg besøkte Trondheim og Stavanger i 2000, men har ikke vært i Norge siden den gang, og har heller ikke snakket mye norsk. Nå bor jeg i Washington D.C. og jobber som journalist ved U.S. News & World Report. (Jeg skriver om helse.) For noen år siden var jeg medlem i et kor sammen med kona til den norske ambassadøren, og vi snakket norsk av og til, men det var vanskelig siden norske min var blandet med japansk og tysk i hjernen.
I desember i år skal jeg være med i et show som heter "Christmas Revels". Det er en juletradisjon i Washington, med sang og dans og drama. I år er det veldig spennende, fordi forestillingen handler om en skandinavisk jul. Vi synger på dansk, finsk, islandsk, svensk og selvføleglig på norsk. Jeg håper at de som skal være i Washington i desember kan komme for å se forestillingen.
